Solliakollektivet

Med fellesskap som metode

Fra januar 2019 har vi jobbet med Solliakollektivet. Vi har dialog i praksis med elever og medlevere (ansatte som bor og jobber sammen med elevene i kollektivet) én til to ganger i måneden. Dette er et prøveprosjekt gjennom våren 2019. Ønsket til Solliakollektivet er å bruke Flux Dialog sin metode slik at de kan implementere dialog i sine arbeidsprosesser.

Dialog i praksis er et tilbud til alle beboere som gjør det mulig å bedre kommunikasjon og fellesskap. Her kan de snakke om hva de vil; dele tanker, ideer, frustra­sjoner og drømmer. Vi møtes først og fremst som medmennesker og legger fra oss roller og status.  

Ønsket med dette tilbudet er todelt. Det første er elevenes kommunikasjon og bevisstgjøring av ansvar for eget liv. Dialog er en måte å snakke sammen på der ingen har «rett», men alle må ta eierskap til sine meninger og reaksjoner. Det en sier er ikke «feil». Mest av alt ønsker vi å utvikle en enda sterkere kultur for refleksjon og ansvarliggjøring blant elevene, noe som kan hjelpe dem med å ta gode valg i løpet av rehabiliteringsperioden. 

Det ønskes også bedret kommunikasjon og samarbeid de ansatte imellom, elevene imellom og mellom ansatte og elever.

Vi skaper en utrolig kraft med å sitte i sirkel, om noen hadde kommet inn nå, så hadde de kjent kraften.
— Deltaker

Om Sollia

En gruppe idealistiske ungdommer startet Solliakollektivet i 1970, med støtte fra ledelsen ved Statens klinikk for narkomane. Kollektivet var et kjærkomment alternativ til den tradisjonelle klinikkmodellen som viste seg å være utilstrekkelig som behandlingsform for den voksende gruppen unge narkotikaavhengige i landet. 

Solliakollektivet tilbyr døgnbehandling for mennesker med rusproblemer. Behandlingen starter på avdeling Sollia (Søndre Land kommune) eller på Trogstad (Østre Toten kommune). Både Sollia og Trogstad er små økologiske gårdsbruk, og hverdagene preges av gårdsarbeid, terapeutisk arbeid og fellesskap. 

Folk søker seg til Solliakollektivet frivillig, og ofte fordi de ønsker seg til et behandlingssted der pasienter ikke er i LAR. 

Jeg kan plutselig få for meg at jeg ikke kan stole på mennesker som er gode, jeg kan bli redd dem.
— Deltaker