Om Dialog

Der motsetninger inkluderes

Flux sin forståelse av dialog er inspirert hovedsakelig av David Bohm: Dialog er en kollektiv observasjon av hvordan skjulte verdier og intensjoner kan styre oppførselen vår, og hvordan ubemerkede kulturelle ulikheter kan kollidere uten at vi skjønner hva som skjer. Et av målene med dialog er det Bohm med flere kalte tankens propriosepsjon. Propriosepsjon i denne sammenheng er bevisst oppmerksomhet om det som skjer i tankene våre – mens tenkningen pågår. Ved å løfte frem flere perspektiver på et tema, samtidig som vi følger med på hvilke antakelser vi legger til grunn i våre resonnement, kan vi klare å forene det som tidligere har vært adskilt. På denne måten kan det som tidligere har vært fragmentert, bli satt sammen til en større helhet. 

Vi lever i en stadig mer sammenfiltret verden som ikke desto mindre kjennetegnes av splittelse, polarisering og økte motsetninger. Dermed blir det påtrengende å lære å respektere hverandre, anerkjenne ulikheter og innse at vi er gjensidig avhengige av hverandre. Mer enn noensinne trenger vi dialog. Den gode dialogen, profesjonalisert gjennom erfaring og engasjement, legger til rette for dypere innsikt, bedre felles forståelse, mer meningsfylt kommunikasjon og dermed et bedre liv på tvers av all verdens ulikheter. 

Dialogbegrepet blir brukt av mange og har mange definisjoner. Flux Dialog kobler det vitenskapelige med det emosjonelle og intuitive, og blir et verktøy for nytenkning på tvers av faggrenser. Vi arbeider for å fremme verdiene likeverd, inkludering og respekt.

Prinsipper for dialogen

Viktige elementer er gjensidig velvilje, åpenhet og nysgjerrighet. Ferdigheter vi øver på i dialogen, er å lyttemøte med respekt, utsette vurderinger og uttrykke/utforske antakelser. Disse fire ferdigheter blir introdusert fra start og gjentatt hver gang det kommer opp noe som gjør at vi må tilbake og se om det som skjer i gruppen er i tråd med dialogens enkle, men ofte utfordrende spilleregler. Tid er også en viktig faktor; dialog trenger tid for å kunne gi virkelig gode resultater.

Dialog er en gruppeprosess som gir viktige bidrag til hva som faktisk foregår, og til at alle blir hørt. Gjennom å praktisere lavt tempo, anerkjenne alle som likeverdige og at alle sitter på en del av sannheten, samtidig som vi øver på å utsette vurderinger, opplever mange å snakke med hverandre på en ny måte. I tillegg til å uttrykke ulike synspunkter oppfordres gruppen til å respektere, undre seg over og ta på alvor alle synspunktene som kommer frem. Synspunktene skal ikke dømmes, vurderes eller argumenteres mot. Derimot kan man bygge videre på det som er sagt, legge til nye perspektiver og gjerne uttrykke at man opplever å bli overrasket.

I overraskelsen ligger gode muligheter til å avsløre antakelser vi mer eller mindre ubevisst legger til grunn – her kan vi få tak i de skjulte verdiene og intensjonene som kanskje styrer oppførselen vår.  Der man normalt ville argumentert eller protestert, ligger muligheten til å se hvilke kulturelle ulikheter som kolliderer, og hvorfor det skjer. Slik styrkes det metakognitive perspektivet: man kan få øye på mønstre i egen og andres tenkning, og man styrker muligheten til å se sammenhenger og ulike perspektiver på det samme fenomenet. 

Dette høres kanskje krevende ut. Du tenker kanskje at man må være spesielt glad i å filosofere eller flink til å uttrykke seg presist og velformulert. Sannheten er at alle kan delta i dialog. Temaet kan dukke opp spontant i gruppen, og om det ikke dukker opp noe, tar fasilitator et opp av ermet. Det mest uvante er kanskje at temaet er underordnet. Dialog er først og fremst en form – en måte å snakke på, en måte å forholde seg til den andre på der det ikke er viktig å bli enige. Dette kan virke overraskende og kanskje frustrerende. Denne overraskelsen eller frustrasjonen kan være «din beste venn» – ingen er så gode til å avsløre antakelser og det som er tatt for gitt, som overraskelsen og frustrasjonen.

Overraskelsen og frustrasjonen kan fungere som et spett: med gode spett kan du komme til der det ellers er vanskelig, og du kan lirke løs det som sperrer, ligger i veien, og som gjerne har vært der lenge. Dialog er kanskje først og fremst en holdning preget av undring og nysgjerrighet.

Vi legger vekt på praksis og ressurser som bruker sirkel-arbeid som metode for å utvikle tydelig kommunikasjon med seg selv og samfunnet. Det er erfaringsbasert læring. Læring gjennom kropp, egen erfaring og relasjoner. Vårt fokus er å jobbe med dialog som metode for å endre hvordan organisasjoner og lokalsamfunn fungerer og samarbeider. Endring av denne typen er bærekraftig over tid fordi det føles riktig og er basert på kollektiv fornuft og mening. 

Dialog er bra når vi ønsker 

  • å få tak i det usagte, kulturen som sitter i veggene, antakelsene alle legger til grunn.

  • å få opp flest mulig perspektiver på en sak før det skal tas en beslutning. 

  • å få opp flest mulig perspektiver på en sak – for undringens del.

  • å få folk til å forholde seg til hverandre på en likeverdig måte, når vi ønsker økt forståelse for hverandre og hverandres synspunkter.

  • å bygge tillit i en gruppe.

  • å bygge nærhet i en gruppe.

Enighet er ikke et mål for dialogen, men dialogen kan brukes som en fase på veien til å ta viktige beslutninger.

Inspirasjon

Det er mange som bruker ordet dialog, men det er ikke alle som definerer eller er tydelige på hva de legger i begrepet, og hva de forstår med dialog. Dialog er på mange måter et moteord – det signaliserer demokrati, respekt og likeverd. Men det må mer til enn å klistre begrepet på en samtale, og i Flux prøver vi å være tydelige på hva vi mener med begrepet. I tillegg er vi opptatt av at man ikke kan lese seg til å bli god i dialogisk praksis – dette må øves på igjen og igjen, det er kanskje mest av alt en holdning, og man trenger å øve på det sammen med andre samtidig som noen fasiliterer, eller legger til rette for at den gode dialogen kan vokse frem.  

Om dialogarbeidet til David Bohm: Bohm var fysiker og opptatt av implikasjonene moderne fysikk innebar: den som observerer, påvirker det observerte fenomenet. Bohm savnet for øvrig fagfolk å diskutere tematikken med – helt til han traff Krishnamurti. Hos Krishnamurti fant Bohm en klar analyse av hvordan bevisstheten og tenkemåten vår fungerer: vi separerer oss selv fra tankene våre og handlingen det er å tenke. Vi tenker at tenkningen er en selvstendig prosess, og at tankene er egne fenomener. Denne seperasjonen, og dette fraværet av innsikten om at vi er tankene våre, at vi som tenkere påvirker det vi tenker på, ser, opplever og oppfatter – at den som observerer, påvirker det observerte fenomenet, var ideen Bohm og Krishnamurti samlet seg om. Og det er her dialogen kommer inn. Dialogen kan støtte oss i å sette sammen puslebitene, i å forene det som har vært separat, og å se den tette forbindelsen mellom tenkeren og tanken, det observerte og observatøren. Slik kan dialog støtte oss i å se antakelser vi legger til grunn, til å se mønstre i tankene våre. Dialogen kan styrke vårt metakognitive perspektiv – vår evne til å observere våre egne tanker og til å stille spørsmålstegn ved det som er tatt for gitt. Dermed støtter dialogen undring og evnen til å ta andre perspektiv.